Kristin Haugevik

Claims of inter-state ‘specialness’ are commonplace in international politics. But how do some relationships between states come to be seen and categorized as ‘special’ in the first place? And what impact, if any, do recurring public representations of specialness have on states’ political and diplomatic interaction?

While much scholarly work exists on alleged instances of special relationships, and on inter-state cooperation and alliances more generally, little systematic and theory informed research has been conducted on how special relationships evolve and unfold in practice. This book offers such a comprehensive study. Theorizing inter-state relations as on-going social processes, it makes the case for approaching special relationships as constituted and upheld through linguistic representations and bilateral interaction practices. Haugevik explores this claim through an in-depth study of how the bilateral relationship most frequently referred to as ‘special’ – the US-British – has unfolded over the last seventy years. This analysis is complemented with a study of Britain’s relationship with a more junior partner, Norway, during the same period.

The book offers an original take on inter-state relations and diplomacy during the Cold War and after, and develops an analytical framework for understanding why some state relationships maintain their status as ‘special’, while others end up as ‘benignly neglected’ ones.

Båndene mellom Norge og Storbritannia er solid forankret - historisk, politisk, økonomisk og kulturelt. Aldri har de omfattet så mange områder som i dag, men oppmerksomheten omkring det norsk-britiske forholdet synes å ha gått i motsatt retning, og selve relasjonen er i dag viet lite systematisk oppmerksomhet og kritisk diskusjon. Hva er status for det norsk-britiske forholdet? Fagpersoner fra norsk statsvitenskap, historie, områdekunnskap og litteraturvitenskap gir en sammenlignende innføring i slektskapet mellom det politiske systemet i de to landene, innblikk i de utenrikspolitiske relasjonene, fra norsk uavhengighet i 1905 frem til i dag, og tar for seg spørsmålet om kulturelle og politiske speilbilder. Øivind Bratberg er postdoktor ved Institutt for statsvitenskap, UiO. Kristin M. Haugevik er doktorgradsstipendiat ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

This chapter discusses what analytical value kinship may add to the academic study of inter-state dynamics. The chapter reviews how kinship has been contended with in key contributions to IR theory on inter-state cooperation and alliances, before it proceeds to discussing, firstly, how kinship might be of use as an analytical category and classification system in IR and, secondly, how kinship, as a practical category, is used in and impacts on everyday international political and diplomatic life.

States alternate between the roles of 'caretaker' and 'rescuer' when providing care to citizens abroad. This article suggests that they are more likely to assume the 'rescuer' role when core values underpinning their self-identity are at stake. This dynamic is explored by examining a case where a Norwegian mother re-abducted her two children from Morocco. In the process, Norway's foreign minister authorized shielding the children at the Norwegian Embassy in Rabat, citing 'Norway's duty to protect two Norwegian minors in fear of their lives'. A diplomatic conflict between Norway and Morocco followed. The Norwegian response must be seen in light of Norway's self-identity as a frontrunner for children's rights. Ultimately, helping the children 'had' to trump concerns about diplomatic costs. The broader dilemmas that this case exemplifies should be relevant also to other cases where a state's concern for a child citizen is pitted against its obligation to diplomatic conventions. Keywords duty of care − diplomacy − parental child abduction − identity − ministry of foreign affairs − Norway Røren for their comments. Special thanks to The Hague Journal of Diplomacy's editorial team and the anonymous peer reviewers for their constructive feedback and suggestions.

This article examines how Norway, a veteran EU outsider by choice, works on a day-to-day basis to compensate for its lack of formal voice in EU institutions. After Norwegian voters' second rejection of EU membership in a national referendum in 1994, Prime Minister Brundtland observed that Norway now must be prepared to use “the back door” to reach EU policy-makers. I suggest that for Norway, a key alternative route to the EU decision-making table has gone through bilateral partnerships. I identify two chief variants of this bilateral trajectory, what I term long-term and rotating bilateralism. Firstly, Norway has pursued long-term ties with selected bilateral partners within the EU system. Secondly, it has systematically strengthened its diplomatic presence in the member state holding or about to take over the rotating presidency of the EU Council. I conclude with some reflections on the relevance of Norway's “bilateral experience” for Britain, as a future EU outsider.

This chapter explores whether an analytical framework that places the accent on status can provide a complementary understanding of how the Norwegian–British relationship emerged and unfolded in the first half of the 20th century. This empirical task is inspired by a more general theoretical interest in how states’ quest for social and relational standing in the international hierarchy – status – influences how asymmetric security relationships between small and greater powers unfold in practice. I begin with some reflections on how an increased concern with status can add value to IR scholarship on inter-state cooperation and relationship. Then, using the Norwegian–British relationship in the early 20th century as an exploratory case, I discuss some specific instances where Norway, through its relationship with Britain, may be seen to have enhanced and displayed its social status.

Full citation: Haugevik, Kristin M. (2013) "Empire, Specialness: Exploring the Intersections between Imperial and Special Relationships". In Parker, Noel (ed.) Empire and International Order. London: Routledge. pp 95-112.

In this chapter, I argue that approaching empire and special relationships together can add value to both scholarly dialogues. Empires and special relationships, I suggest, can be seen to intersect with one another in at least four ways. First, special relationships can be approached as imperial remnants; as prolongations, successors, replacements or echoes of past imperial structures and practices in a post-imperial form. Secondly, special relationships can be approached as neo-imperial articulations, a contemporary way in which powerful centres exercise power and govern over less powerful peripheries. A third connection between empires and special relationships can be made at the level of comparable analytical ideal-types of polities or inter-state relational contracting. Finally, empires and special relationships can be seen as manifestations of systematic micro-level practices for interaction between at least two political entities that, formally or informally, are closely tied ...

Full citation: Graeger, Nina & Kristin M. Haugevik (2013) "EU-NATO relations". In Joergensen, Knud Erik & Katie Laatikainen (eds.) Routledge Handbook on the European Union and International Institutions, pp. 259-270.

This chapter offers a state-of-the-art overview of the extant scholarly literature on the EU’s relations with and position and influence as a security actor vis-à-vis NATO. We observe that overall; the scholarship on NATO-EU relations is extensive, especially within the practitioner’s field and within the literature on the EU as a foreign, security and defence actor, but increasingly also within traditional IR studies. As we shall see, however, it is characteristic of this literature that it tends to be descriptive, evaluative or normative, rather than seeking more general theoretical insights.

This article discusses what role regional organisations can and should play in ensuring implementation of the international Responsibility to Protect (R2P). What formal responsibility and which enabling capabilities do regional organisations have for assuming a role in protecting populations from mass atrocities? Th e article begins by discussing the formal role projected for regional organisations in the implementation of R2P, individually and vis-à-vis the UN, in the 2005 UN World Summit Outcome Document. Th e description of this role is then compared to the one depicted in the advisory 2001 report of the International Commission on Intervention and State Sovereignty (ICISS). Th e second part of the article off ers an overview of relevant capabilities held by key regional organisations in Europe, Africa, the Americas, and Asia, capabilities that could enable them to take part in protection tasks prior to, during, or in the aftermath of mass atrocities. In the third part of the article, the capability aspect is seen in relation to the constitutive and constraining impact that individual member states’ interests may have on the ability of regional organisations to act within the context of R2P.

I dette bidraget ser vi naermere på hvilke europapolitiske saker som domi-nerte Børge Brendes utenriksministertid og vurderer hvor stort spillerom han hadde på det europapolitiske feltet. Vi begynner med en kort gjennom-gang av rammevilkårene for norsk europapolitikk – Norges avtaler med EU, langvarige samarbeidspraksiser med europeiske partnere og, på hjemlig plan, EØS-avtalen som politisk kompromiss. Disse faktorene bestemmer i stor grad hvilket handlingsrom og-repertoar norske utenriksministre har i europapoli-tiske saker. Dernest går vi opp grensegangen til europaministerens portefølje, ettersom denne under Brende hadde hovedansvaret for EU-og EØS-delen av europapolitikken. Avslutningsvis gjennomgår vi Brendes utenrikspolitiske redegjørelser i Stortinget, for å vise hvordan EU og utviklingen i Europa økte i betydning gjennom hans periode.

Storbritannia er på vei ut av EU. Hva betyr det for utenforlandet Norge? Siden folkeavstemningen 23. juni i fjor, har Europa fulgt den britiske regjeringens signaler og veivalg nøye. Når 28 EU-land blir til 27 vil det ikke bare forskyve maktbalansen innad i EU, men også mellom EU og utenforlandene, og blant landene i den brokete forsamlingen av europeiske tredjeland. Storbritannias uttreden vil merkes, både i og utenfor EU. I denne artikkelen ser jeg naermere på hvordan Storbritannias EU-uttreden vil påvirke norsk utenriks- og europapolitikk. Første del av artikkelen gjennomgår hovedtrekkene i Norges forhold til EU og debatten rundt norsk EU-og EØS-tilknytning, før jeg introduserer Brexit som et brytningspunkt. I andre del studerer jeg norske medier og politikeres fremstilling av Brexit og konsekvensene for norsk utenriks-og europapolitikk, og presenterer hovedsporene i den norske regjeringens Brexit-arbeid. Avslutningsvis diskuterer jeg hvordan Storbritannias EU-sorti vil påvirke Norges europapolitikk i bred forstand, Norges EØS-/ EFTA-tilknytning og det bilaterale forholdet til Storbritannia.

I denne temautgaven av Internasjonal Politikk ser vi nærmere på hva Storbritannias EU-uttreden vil kunne bety for Norden og de enkelte nordiske land. «Brexit» markerer etter alt å dømme et veiskille i europeisk politisk historie, og vil prege europeisk politikk i mange år fremover. Brexit vil også med all sannsynlighet vaere av stor betydning for de nor-diske landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – som hører til i det nordvestlige hjørnet av Europa og historisk sett har hatt tette bånd til Storbritannia. Uavhengig av sin formelle tilknytning til EU, vil de alle måtte redefinere sine forhold ikke bare til Storbritannia, men også til Europa og EU post-brexit.

In the first decades after the Second World War, Britain was Norway's No. 1 ally, as evident in strategy documents as well as in the wider foreign policy debate. Today, Britain still stands as a key Norwegian ally, but the UK–Norway relationship receives far less political and public attention. Why does Britain feature so little in current Norwegian foreign policy strategy and debate? In this article, I argue that Britain's reduced presence cannot be understood merely by looking at changes in strategic and material factors – we must also examine how Norway's foreign policy identity vis-à-vis Britain has evolved. Analysing foreign policy debates in the Storting since 1945, I find that the British presence faded gradually. In the early post-war years, Britain was portrayed as a 'political lodestar' for Norway. Since the mid-1970s, however, representations of Britain have been more sporadic, and more fragmented. It is the absence of an explicit, overarching relational identity in which Norwegian foreign policy towards Britain can be anchored that arguably makes relations with Britain prone to be neglected in the everyday formulation and practice of foreign policy.

I tiårene etter andre verdenskrig var Storbritannia Norges uttalt viktigste allierte, med en sentral plass i norsk utenrikspolitisk strategi og i det utenrikspolitiske ordskiftet. Storbritannia er utvilsomt fortsatt materielt og strategisk viktig for Norge, men er i dag lite til stede i norsk utenrikspolitisk strategi og debatt. Hva har skjedd? I denne artikkelen forklarer jeg hvorfor strategiske og materielle forklaringer bør suppleres med en analyse av hvordan Norges identitet vis-à-vis Storbritannia gradvis har endret seg.

SAMMENDRAG
I tiårene etter andre verdenskrig var Storbritannia Norges uttalt viktigste allierte, med en sentral plass i norsk utenrikspolitisk strategi og i det utenrikspolitiske ordskiftet. Storbritannia er utvilsomt fortsatt materielt og strategisk viktig for Norge, men er i dag lite til stede i norsk utenrikspolitisk strategi og debatt. Hva har skjedd? I denne artikkelen forklarer jeg hvorfor strategiske og materielle forklaringer bør suppleres med en analyse av hvordan Norges identitet vis-à-vis Storbritannia gradvis har endret seg.

Dette kapitlet gir en historisk og innholdsmessig oversikt over de utenrikspolitiske båndene mellom Norge og Storbritannia, og presenterre noen mulige forklaringer på forholdets beskjedne profil i dag. Min hovedobservasjon er at det norsk-britiske forholdet har utviklet seg fra å være en strategisk, og primært sikkerhetspolitisk, allianse gjennom mesteparten av 1900-tallet, til å bli et gradvis mer vidtfavnende og jevnbyrdig utenrikspolitisk forhold i dag. Forholdet fremstår som bredt forankret samtidig som det ikke preges verken av dyptgående politiske kontroverser eller store hastesaker. Dette siste er antakelig en av hovedforklaringene på hvorfor forholdet ikke er gjenstand for mer løpende oppmerksomhet eller kritisk diskusjon.Kapitlet starter med et historisk tilbakeblikk på etableringen og utviklingen av norsk-britiske utenrikspolitiske relasjoner i de umiddelbare årene etter 1905. Deretter skisseres noen sentrale utviklingstrekk i det bilaterale forholdet gjennom den kalde kri...

Dette kapitlet ser nærmere på NATO, EU og OSSEs samarbeid med hverandre, med FN og med sikkerhetsorganisasjoner utenfor Europa. Hva skyldes fremveksten av slikt inter-institusjonelt samarbeid i europeisk og internasjonal sikkerhetspolitikk de siste årene, og hvilke samarbeidsordninger finnes i dag mellom de ulike organisasjonene? Hvilke overordnede gevinster og utfordringer fører inter-institusjonelt samarbeid med seg for internasjonal krisehåndtering og konfliktforebygging?

Det britiske imperiet (1815–1914) var verdenshistoriens ubestridt største, både territorielt og befolkningsmessig. Knapt noe imperium er da heller forsøkt beskrevet, forklart og forstått i det omfang som det britiske. Til tross for dette er Det britiske imperiet stadig et aktuelt analyseobjekt, ikke minst med tanke på Storbritannias nåvaerende rolle i internasjonal politikk og debatten om imperiale tendenser i vår egen tid. Dette bidraget tar utgangspunkt i den klassiske realismens tese om at staters evige søken etter makt er den grunnleggende drivkraften i alle former for internasjonal politikk. Det overordnede spørsmålet som søkes besvart, er om en slik fortolkning kan kaste lys over Storbritannias utenrikspolitikk i forkant av, under og i etterkant av det britiske imperiale århundre. Med andre ord: I hvilken grad kan Det britiske imperiets fremvekst ses i lys av Storbritannias søken etter en endring av den eksisterende maktbalansen? I hvilken grad reflekterte styringen av Det britiske imperiet et ønske om å anskueliggjøre sin nyervervede maktoverlegenhet og således avskrekke eventuelle utfordrere til makten? Og i hvilken grad kan etableringen av den sterke angloamerikanske alliansen etter andre verdenskrig betraktes som en britisk strategi for å opprettholde makt og innfl ytelse på den internasjonale arena? I dette bidraget er det altså, av historisk åpenbare grunner, det internasjonale statssystemets logikk som legges til grunn for analysen.

Denne artikkelen diskuterer betydningen av Frankrikes og Storbritannias preferanser i utviklingen av EUs felles sikkerhets-og forsvarspolitikk (ESDP). I hvor stor grad gjenspeiler ESDPs institusjonelle utvikling henholdsvis franske og britiske preferanser for sikkerhets-og forsvarspolitikk? I hvilket omfang har de to landene bidratt finansielt og personellmessig til EUs første militaere operasjoner? Disse problemstillingene er relevante av flere grunner. Først og fremst har Frankrike og Storbritannia vaert toneangivende i utviklingen av ESDP siden det viktige Saint Malo-initiativet i 1998, og det er derfor interessant å undersøke i hvilken grad dette engasjementet reflekteres i ESDPs nåværende institusjonelle design og i gjennomføringen av de første militære EU-operasjonene. For det andre har den rasjonalistiske antakelsen om at stater til enhver tid beskytter egne preferanser i relasjoner med andre stater, lenge stått særlig sterkt innenfor sikkerhets-og forsvarsstudier. Det har vært antatt at stater ikke er villige til å avgi suverenitet eller inngå kompromisser på dette politikkområdet med mindre de er trygge på at deres preferanser ivaretas bedre gjennom samarbeid enn alenegang. Gjennomgangen av fransk-britiske preferansers betydning for utviklingen av ESDP vil dermed kunne si noe om hvorvidt en slik forklaringsmodell er fruktbar i denne typen studier.

How do some relationships between states come to be seen as more ‘special’ than others – by politicians, journalists, scholars and the wider public? And what impact, if any, do recurring public claims of ‘friendship’ and ‘specialness’ have on the interaction practices that states engage in on a day-to-day basis and over time? A considerable amount of IR scholarship has sought to explain why extensive and close inter-state cooperation and alliances emerge; to identify under what circumstances; and to map the historical development, thematic scope and policy implications of such cooperation. However, few studies have systematically and in light of theory set out to examine the everyday processes through which amicable relationships between states come to evolve and unfold differently. That is where the present dissertation aims to add value. Employing an understanding of inter-state relationships as on-going social processes, I view particular relational identities between states such...

A British exit from the European Union could revitalize the bilateral relationship between Britain and Norway and add a powerful voice to the group of EU outsiders. But as an adaptive external player without a seat at the table in Brussels, Norway prefers to have like-minded allies like Britain on the inside.

This report discusses the emergent trend of inter-organizational security cooperation in international peace operations. It takes a closer look at bilateral collaboration among the ‘big four’ security organizations of today – the UN, NATO, the EU and the AU – identifying evolutionary phases and underlying motives for such cooperation as well as lessons learned from the field thus far. Three general observations can be made. First, it seems clear that, once initiated, inter-organizational security partnerships are rarely reversed. A tentative conclusion may therefore be that the evolution of inter-organizational cooperation involves a certain degree of path-dependency. Secondly, the motives for inter-organizational security cooperation can be of both a materialist and an ideational nature. Materialist motives like organizational survival, neutralizing competition and resource dependence are all important rationales for international security organizations to enter into collaboration with one another. In addition, ideational motives such as legitimization, shared values and organizational learning seem to help in justifying and validating such relationships. Thirdly, lessons learned from inter-organizational security cooperation in the field so far include the need to clarify the content and
duration of mission mandates; establish better practices for communication and information-sharing; ensure respect for one another’s organizational identities, values and working procedures; and increase the willingness to adjust to one another prior to, during, and in the aftermath of cooperation in the field.

Review essay of recent publications on European diplomacy

* The European Union as a Diplomatic Actor *
Joachim A. Koops & Gjovalin Macaj (red.)
Palgrave Macmillan, 2015

* European Public Diplomacy. Soft Power at Work *
Mai’a K. Davis Cross & Jan Melissen (red.)
Palgrave Macmillan, 2013

* Opting out of the European Union. Diplomacy, Sovereignty and European Integration *
Rebecca Adler-Nissen
Cambridge University Press, 2015

Den akademiske formidlingsprosessen foregår i dag på stadig flere arenaer. En alminnelig forskerhverdag kan romme et relativt variert spekter av arbeidsoppgaver og utfordringer. På den ene siden handler det om skriftlig formidling i form av monografier, artikler, bokkapitler, rapporter, bokanmeldelser, populærvitenskapelige innlegg og (la oss ikke glemme) søknadskriving. På den andre siden muntlig formidling i form av presentasjoner på akademiske konferanser, debattdeltakelse, kommentarer i media, undervisning og veiledning, foredrag og tilbakemeldinger på kollegaers arbeid. Ikke alle forskere er aktive på alle arenaene, men i løpet av en lang karriere vil gjennomsnittsforskeren nesten uunngåelig stifte bekjentskap med de aller fleste. Dermed er det kanskje ikke så uventet at akademias versjon av selvhjelpsbøker i økende grad ser ut til å ha fått et publikum. To relativt nyutgitte bøker i denne kategorien, begge på Universitetsforlaget, ser nærmere på noen av utfordringene ved den akademiske formidlingsrollen. Lynn P. Nygaards Writing for Scholars. A Practical Guide to Making Sense and Being Heard har hovedfokus på den akademiske skrive- og publiseringsprosessen, men er også innom muntlig presentasjon av faglig arbeid, fagfellevurderinger og innsending av manuskript. Lars Risan, Morten Christophersen, Gunn Enli, Siri Eriksen og Elena Tkachenkos Håndbok for ferske forelesere har fokus på uerfarne akademikeres første møte med foreleser- og undervisningsrollen.

Migrasjon ble fjorårets og denne vårens store diskusjonstema. Som fagtidsskrift og som forskere, med plikt til å se de lange linjene og den bredere konteksten, ønsker vi innledningsvis å påpeke at dette ikke er noe nytt samfunnsfenomen. Migrasjon er en historisk gjenganger og har vaert til stede til alle tider. Slik sett er det ingen grunn til krisemaksimering. På den annen side er det en kjensgjerning at den migrasjonsstrøm-men vi nå er vitne til i Europa, har betydelige dimensjoner. Antallet innkommende migranter til Europas yttergrenser har aldri vært større. I tillegg sammenfaller strømmen med andre store omveltninger i internasjonal politikk.